Group Admins
De hadde rett; 90 minutter er lang tid i Santiago Bernabeu. Likevel,fotballdrakt med navn selv om VAR hadde forlenget dette til 390 minutter, ville det ikke vært i nærheten av lenge nok for Real Madrid til å snurre seg tilbake til uavgjort som Declan Rice hadde leid av dem for åtte dager siden.
Hvis Arsenal ikke skulle gi den til Madrid, ville mesterne aldri få den for seg selv. Hadde det ikke vært for William Saliba som spilte med ubehaget til en mann som hadde 4-0 opp mot Real Madrid, ville Gunners ha gjort det fire clean sheets på spinn mot denne mest ærefulle motstanderen.
Da Vinicius Junior kastet seg og da Bernabeu begynte å håpe igjen, det var da du så hva Arsenal var laget av. I 15 minutter, kanskje mer, skjedde ingenting. Eller i det minste ingenting som på noen måte forbedret utsiktene til en remontada som allerede før kampen så mer ut som et ønske enn et ekte prospekt.
Rice snappet opp, mobbet og kjørte opp på feltet. Myles Lewis-Skelly formet seg til å gå én vei, og igjen kjøpte forsvareren hans den. Jakub Kiwior, det antatt svake leddet, holdt på med hodestopper for å få ballen tilbake til David Raya.
Når det gjelder mannen som hadde stilnet den spanske hovedstaden, Bukayo Saka, som ville ha full rett til å ta det med ro med tanke på strevet om å komme tilbake i form i tide til disse kampene, han var tilbake i straffefeltet og fanget et forsøk på gjennomspill. Det er nok å si at du ikke så noen av Madrids berømte front tre gjøre så skittent arbeid.
Ikke før Endricks kjøring utenfor i det 91. minutt skapte Madrid sin første halvanstendige innsats for natten, første gang Arsenal ble skåret gjennom av det andre lagets fortreffelighet siden Jude Bellingham sendte Kylian Mbappe igjennom med en halvtime på Emirates.
Dette var en triumf av systemet over individuell makt. I fem år har Mikel Arteta bygget opp en side som ikke bare forsvarer som en enhet, men som liker å gjøre det. Praten om remontadaen så ikke ut til å komme til dem. Det var en plan om å slå Madrid, og de brukte den.
Arsenal var rolige med å slippe inn i sin 4-4-2-blokkering og gi opp flankene, og støttet de fremragende Jurrien Timber og Lewis-Skelly i deres en-mot-en-remis. Da Madrid snudde ballen, som de ofte gjorde, var Gabriel Martinelli klar til å springe ut.
Han ledet ikke gale utbrytere og ville ikke la seg rive med av synet av målet før han fløy gjennom for å vinne kampen. Oftere enn ikke var han forberedt på å ta seg god tid, for å få Arsenal etablert i den siste tredjedelen der de kunne plukke på en underbemannet motstanderbaklinje.
La straffene være til den ene siden, og denne kampen var Arsenals. Når de trengte å få bort ole-ingen, klarte de det, og tok luften ut av en bakke som skulle skremme livet av dem.
De fikk hjelp av en ulykkelig motstander. Fra det øyeblikket deres straff som aldri burde vært ble veltet, mistet vertene all følelse av hva de hadde tenkt å gjøre i angrepet. Kors etter kors fløy inn i boksen, siktet på, umm? Kanskje det er fornuftig å gå for det enkle alternativet å lobbe den inn i mikseren. Tross alt, basert på disse kampene, ser planen deres om å få ballen gjennom midtbanen overbevisende til å overbevise Toni Kroos om å gå ut av pensjonisttilværelsen.
Åtte kamper igjen av denne sesongen, og Carlo Ancelotti, den store stjernehviskeren, har fortsatt ikke klart å finne et system der Mbappe og Vinicius i det minste kan være summen av delene deres.
Madrids tanker kan drive til neste sesong, Arsenals vil være godt plassert på nå. Fotballdrakter til barn vil utgjøre en langt større test, og kampen i seg selv burde være mer engasjerende for de nøytrale, syv sekunder eller mindre Phoenix Suns mot Chicago Bears fra 1985. Achraf Hakimi og Nuno Mendes vil ikke vinke Saka og Martinelli gjennom. Thomas Partey vil bli savnet i den første etappen, selv om Jorginho ikke er å snuse på som alternativer.
Og selv om denne semifinalen går galt, tar det ikke lang tid før Arsenal er tilbake der. Dette er et lag som har reagert på nesten hvert tilbakeslag de siste tre årene har kastet på dem ved å gå bedre, presse sine rivaler videre. Bare et ekte banjaxing-sett med skader slo dem i Premier League.
I det minste har noen av hjørnesteinene i dette laget sine beste år foran seg. Nå vil de vite hvor mye de kan oppnå. Hver gang William Saliba ser noen stiller spørsmål ved statusen hans som den beste midtstopperen på planeten, trenger han bare vise dem klippet hvor han tråkker over Mbappe for å gjøre et skudd fra nært hold til et målspark. Straffemisser ser ut til å bringe det beste ut av Saka, som bare måtte vente en time eller så for å lykkes med Thibaut Courtois. Ris? Vel, han har allerede en Champions League-kamp som vil gå ut som Declan Rice kvartfinale. Som 26-åring spiller han som en av de to eller tre beste midtbanespillerne i verden.